Hei fra Else! 

(En ydmyk hilsen, full av forbehold om at jeg ikke kan noe om politikk.) 

Tusen takk for at du er her på ensomhetspartiet.no <3 

Først, litt om meg: Jeg er ikke politiker, er altfor rotete på privaten (fortsatt ikke juridisk gift, tross bryllup i vår) og økonomisk under gjennomsnittet smart (tok opp forbrukslån for å kunne betale regningen etter totalkræsj av bil fordi jeg syntes forsikring var “unødvendig”.) Partiprogrammet er heller ikke ferdig (selv om jeg grubler på det hver natt), og ja, partiet er stiftet (av pappa og meg) - men vi trenger 5000 signaturer for å godkjennes i Brønnøysundregisteret. (Jeg visste heller ikke at de underskriftene ikke kan være digitale, men skrevet for hånd, og det kan vel kalles min første politiske blemme). Dette lover kanskje dårlig for oppstarten av et parti, men jeg kan love null pendlerboliger, mindre maktkamp enn i Trøndelag om dagen – og så kan jeg love at dette ikke er en vits.

Jeg er ikke så glad i kronikk, (kan ikke touchmetoden), og blir ofte uenig med meg selv og enig med andre mens jeg skriver. Mange av tingene jeg skriver her har jeg skrevet og sagt mange ganger før, så noe tekstlikhet “à la Kjerkhol” vil forekomme. Men dette er heldigvis ingen eksamen, og grunnen til at jeg repeterer meg selv, er fordi forandringen jeg drømmer om, den uteblir. Det kan virke som utviklingen går rett vest, ad undas, den veien høna sparker, når vi snakker om selvmordsforebygging.

Jeg er heller ikke noen ekspert, annet enn at familien og jeg, som altfor mange andre, har måttet forholde oss til det uforståelige: At vår mor og bror, som på utsiden hadde alle forutsetninger for å være lykkelige, likevel tok livet sitt. Vår historie er delt mange ganger i ulike sammenhenger, på teaterscenen, tv og radio. (Og jeg har til og med fått betalt.) Dette handler ikke om vår historie. Vår historie er dessverre ikke unik. 

I 2023 tok 707 mennesker sitt eget liv. 

Mange unge menn. 

Og flere eldre enn vi tror.

Historiene om folk som dør i selvmord er ulike. Det viktigste fellestrekket er psykiske lidelser og at årsaken er «sammensatt». De siste årene har familien og jeg møtt pårørende, etterlatte og fagfolk, og de har til felles at de sier at vi må tåle å høre mer om de vanskelige tingene i Iivet. Det beste ville være om åpenhet i det offentlige rom førte til at flere vil tørre å ta kontakt med helsevesenet, en venn, familie, kollega eller fastlege. At vi klarte å ufarliggjøre å si høyt at man trenger hjelp. 

Dette temaet er det mange som snakker om. Og jobber med. Det er mange mennesker i psykisk helsevern, organisasjonsarbeid og private initiativ som med forbilledlig utholdenhet jobber for at tilbudene utvides. Det er mer åpenhet, det blir flere og flere psykologer, det snakkes til og med høyt om selvmord på TV, men likevel er ratene stabile, det er problemet, det går ikke i riktig retning, vi får ikke til en reduksjon, vi klarer ikke å forebygge flere selvmord. Hvorfor klarer vi ikke å få slutt på at folk tar livet sitt? 


Selv sier jeg alltid: «Det er ingenting som blir verre av å snakke om det.» I mørke stunder må jeg innrømme at jeg innimellom tenker: «Ja men, blir det egentlig noe bedre av å snakke om det?» 

Dessverre kan ikke åpenhet fikse alt, det er veldig mange som ikke fanges opp i systemet. Et system som mangler ressurser, og som per nå ikke fungerer optimalt. (I vår familie har vi vært ekstremt heldige, som fikk god hjelp over tid, men etter å ha hørt hundrevis av historier vet jeg nå at vi på akkurat dette området har en ganske unik historie.)

Det er dessverre ikke “one size fits all” når det gjelder psykisk helse. Psykiske lidelser blir ofte omtalt som folkesykdommer som kan helbredes ved hjelp av lavterskeltilbud i psykiatrien. Det skal bli enklere å få hjelp når du er syk, slik at du kan bli helt frisk og til slutt komme tilbake på jobb. Det er en vedvarende undervurdering av problemene i den psykiske helsekøen. Jeg savner forståelsen av hva kronisk sykdom er. Det er dessverre slik at psykisk sykdom ofte er en livslang kamp. Samtidig må vi jobbe med forebygging. Vi må altså ha flere tanker i hodet på en gang. Det finnes ikke én type behandling som funker for alle. 

Vi nærmer oss valgkamp, og det er ikke så lenge siden både Verdensdagen for psykisk helse og Verdensdagen for selvmordsforebygging, og da er det taler og tenning av lys og masse gode arrangementer, men jeg savner politisk vilje over tid. 

Konkrete og forpliktende tiltak over tid er vanskelig. For hva er det egentlig som fungerer? Og hva mer kan gjøres? 

OG HVORFOR KAN IKKE SELVMORDSFOREBYGGING FÅ LIKE MYE PENGER SOM F.EKS. SAMFERDSEL? HVORDAN KAN VI SNAKKE OM EN NULLVISJON UTEN Å LEGGE MER PENGER BAK? Spørsmålene er uendelige, og de kommer ikke bare fra meg. Folk er fortvila: Hvordan nå menn som er i livskriser?  Hvordan kan vi få mer åpenhet om psykisk helse og selvmord i minoritetsmiljøet? Hvordan kan skolene fange opp og hjelpe de som sliter? Hvordan få mer penger til hjelpetelefonene? Hvorfor snakkes det ikke mer om rus og psykiatri? Jeg kunne fortsatt.  

Dersom du vil, setter jeg stor pris på om du deler egne erfaringer på denne siden.  Alle dine forslag om hva som bør gjøres mottas med stor takk. Dette er et parti under utvikling (for å si det mildt), og jeg er altså ikke noe annet enn en engasjert (og noe frustrert) etterlatt. Jeg har ikke alle svarene. Jeg trenger ditt kloke hode. Hva er det som EGENTLIG hjelper? 

Med alle disse forbeholdene virker det kanskje dumt å starte et parti. Kall meg naiv eller oppmerksomhetssyk. For aller første gang i livet tror jeg egentlig ikke at jeg bryr meg, for jeg må innrømme at jeg først og fremst savner mer handling og færre ord. Engasjementet vi ser i festtaler, instaposter og kronikker må smitte over på de 364 andre dagene i året, så vi kanskje endelig kan snakke om en smitteeffekt som er god. 

Hvorfor Ensomhetspartiet? En psykolog tegnet en gang følgende bilde for meg: «Siden vi tror at det er spøkelser på loftet, går vi aldri opp på loftet. Dermed lever spøkelsene. Hvis vi tar med oss en venn og en lommelykt, så er det ikke noen spøkelser der.» 

Jeg er lommelykten! Du er lommelykten! Vi er hverandres lommelykter, (men da må vi sødern meg ha batterier.)  

Også vet jeg at sammen er vi mindre alene. 

Else 

–

(NB. Jeg krever altså en milliard kroner for å bekjempe ensomhet. Det er neppe nok, men hadde vært et skritt i riktig retning. Jeg burde sagt en milliard eller tre!) 

Ps. Tusen takk til Teddy TV som foreslo at jeg burde starte et parti, det ble ikke tv - så da gjør jeg det heller i virkeligheten. Forhåpentligvis med din hjelp. TAKK! 

Takk til Kine Solberg som hjelper med kloke tanker. 

Takk til styremedlemmene som raust stiller opp. <3) 

Takk til alle inspirerende folk jeg har møtt, som jobber med dette på et eller annet vis. Takk til Kristin Starheim Rognskog, venner og familie som backer. Og sist, men ikke minst: Takk til Sesong 1 for å hjelpe en rotekopp som meg med Ensomhetspartiet. <3